Hvordan vise Leonardas angstfylte forhold til sitroner? En skisse fra januar 2009, der jeg gjennom research får høre at Frida trolig røkte Faros når hun ikke tok en (kremt) hjemmerullet. Kommunikasjonen med designer Bernardo Providência foregår på engelsk, så teksten er oversatt for at han skal kunne sette seg ordenlig inn i situasjonen.12. november arrangerte NBI et møte med forlegger Marita Vermeulen fra Belgia for interesserte illustratører, forfattere, bibliotekarer, studenter og forleggere. Hun holdt et interessant foredrag om den flamske bildeboken: "Thinking Outside the Box" og vektla betydningen av utvikling av tekst, bilder og design som bærende elementer i boken og mente at design får økende betydning for bildeboken.
I arbeidet med Frida Kahloboken hadde jeg en betingelse for å sette igang: Jeg ville ha en designer jeg følte jeg kunne kommunisere ordentlig med. En jeg kjente så godt, og som kjente mine tanker om hva som gjør at en bok kommuniserer med lesergruppen den retter seg mot.
Sitroner og granatepler ble fotografert i mange posisjoner, klippet, tegnet, malt og tegnet igjen. Det er ikke nok å være designer i superklasse, hvis du ikke har interesse for barnekultur. Det er vanskelig å definere hva det er, det jeg etterspør. Men dialogen mellom partene må kunne være tett, direkte, åpen, leken, kritisk.
Det samarbeidet jeg har hatt i utviklingen av Det hjertet husker, er på den ene siden rettet mot forfatteren Bjørn Sortland, og forlaget Aschehoug. På den andre siden har det vært en daglig dialog med designeren, Bernardo Providência. Vi har kjent hverandre i mer enn to tiår, og vi har en felles fascinasjon for klinkekuler, spilledåser, lanterna magica, flash animasjon, papiroverflater, gamle leker og mye mer. Vi kan gå inn på den andre arbeid uten at det blir vanskelig, selv om vi ofte er uenige. Det blir aldri vanskelig på et person-plan, fordi vi er trygge på at begge vil den andre vel i prosessen. Og at det vi vil fram til er å yte vårt beste, begge to.
Den som måtte forestille seg at collage er en enklere teknikk enn å tegne - tro om igjen. Jeg mener det tar mye lenger tid. Og å tegne en hånd slik at den framstår som forståelig form er relativt enkelt i forhold til å fotografere, og lage en sort silhuett av denne hånden. Det var vanskelig å få hånden til å bli forståelig som form uten at den virket overdramatisert.
Det første vi gjorde var å bestemme oss for hvem vi ville henvende oss til. Forlaget mente at aldersgruppen burde være 9+ opp til voksen. Hvilke visuelle elementer er da viktige? Smak er individuell, men ungdom har ofte en større interesse for realistisk figurframstilling enn de yngre leserne. At boken handlet om en kjent bildekunstner måtte være mulig å se i bildene. Jeg tok en tur til Paris og så på figurativ grafitti laget av unge utøvere. Jeg hadde lyst til å arbeide med collage. Vi fant ut at vi begge trivdes med et høyt smalt format og fikk ja fra forlag og forfatter. Vi fant fram Pantoneviften og begynte der med å definere en blåfarge, og ut fra den gul, rød og orange som fikk fargene til å innbyrdes harmonisere. Det man må forstå er at selv med kalibrering av skjerm vil det alltid være en annen farge som kommer på det trykte papiret. Å ha god dialog med designer, produksjonsansvarlig og trykkeri - og evne til fleksibilitet er nødvendig for å lage bildebøker.
Derfra begynte vi å lage en storyboard sammen der vi forsøkte å tenke bildene som en kamerabevegelse. Sitaten av Breton ble en måte å lage en undertekst i bildene, en måte å binde hele fortellingen sammen med Fridas røde hårbånd. Fra cover til forsatspapiret der vi ser gateskiltet utenfor, inn i atriumshagen innenfor porten, der vi for første gang ser Leonardas skygge i trappene. I neste bilde er hun på vei inn verandadøren fra hagen inn i Fridas rom, der røykende snakker til henne med ryggen til. Båndet løsner fra Fridas hår i det dramatiske oppgjøret der alt knuses, og Frida sitter med utslått hår. I det siste oppslaget er det Leonarda som har fått de røde silkebåndene i håret.
Hvert bilde i boken har vært en dialog fram og tilbake mellom Bernado og meg, om plassering av elementer, diskusjon om best mulig kameravinkel i forhold til tekstens innhold i oppslaget. Bernardo satt i Spania og senere i Portugal og arbeidet, jeg i Norge, og kommunikasjonen foregikk gjennom Skype, Messenger eller Gmail, alt etter som hvordan nettforbindelsen var. Gjennom webkamera kunne jeg vise grovlayout, eller sende screnprint på mail. Bare til ferdiggjøring av originalene møttes vi for å gjenomgå alle bildene før 20 - 40 lage ble slått sammen i Photoshop for sending til forlag.
Den endelige originalen. Frida har et maleri der den keramiske figuren inngår. NB: Finn 5 feil - Noen steder i boken har sigarettpakken blitt speilvendt. Ingen forstår hvordan det har skjedd. Den perfekte bokproduksjon tror jeg er en fiksjon.
Denne tette dialogen gjør arbeidet vårt svært sammenvevet. Kunne en forlagsredaktør gjøre den samme jobben? I mitt tilfelle tror jeg det ville være for krevende - at bare en venn ville gå med på en så tett arbeidsform. Jeg tror også det ville kreve en høyere visuell kompetanse enn de fleste redaktører sitter på. De fleste av dem har høy faglig bakgrunn på tekst. Marita Vermeulen hadde selv studert visuell kommunikasjon, dvs gått på kunstskole i tre år, ikke for å bli illustratør eller billedkunstner, men for å kunne gå inn i dialogen med de illustratørene hun arbeidet med. Det er ikke det samme å ha ta f.eks. kunsthistorie, eller kurs som handler om kunst. Jeg tror den erfaringen man gjør ved selv å gå inn i kreative prosesser gir en helt unik kompetanse. De bøkene Marita Vermeulen har vært med på å lage viser hvilke muligheter en slik kompetanse gir.
![[7031_155157442562_617497562_3098964_5656230_n.jpg]](http://2.bp.blogspot.com/_VPWMmH4T7Ps/Stmna0InA9I/AAAAAAAAA0E/VQfxKk3bqts/s1600/7031_155157442562_617497562_3098964_5656230_n.jpg)
Innlegg
