Hilde Kramer

Formidling for liten og stor

2012-01-15T04:05:00.000-08:00

Om du vil se alle bildene i dette innlegget og lese full tekst: Klikk på tittelen. Dette bildet er hentet fra DKS-produksjonen Verdensrommet, et samarbeid med illustratøren Inger Lise Belsvik.

Det slår meg at den mappen jeg har på laptopen som heter Formidling har vokst raskere de siste årene. Helt siden jeg startet på midten av 80-tallet har det kommet jevnlige henvendelser, for det meste fra høyskoler og seminarer med bildebok på agendaen. Men etterhvert også formidling til forskjellige aldersgrupper og settinger.

I høst reiste jeg sammen med Per Olav Kaldestad med diktboka vår Med kråkenebb og kråkeføter. Turnéen kom i gang takket være bibliotekar Tordis Holm ved Lørenskog bibliotek/midler fra Fritt ord. Vi hadde en mini-turné på Nedre Romerike, 8 biblioteksbesøk, og ble kjent med store og små lesere i regionen.

Lørenskog bibliotek høsten 2011: Per Olav Kaldestad fortale om hvordan diktet om gråtrasten er blitt til. Filmsnutt på Youtube som viser fuglen som leter etter mark i bakken, diktet i forskjellige varianter før endelig form, og visuell presentasjon i Photoshop: Illustrasjon fra skisse til ferdig bilde. (Foto: Lørenskog bibliotek, Facebook)

I forbindelse med den kulturelle skolesekken reiser jeg for tiden både i Akershus (Fra skjerm til perm),
der jeg snakker om arbeidet med boken Det hjertet husker (Bjørn Sortland, Aschehoug 2009), Frida Kahlos liv og kunst og hvordan man lager digitale illustrasjoner. Her er målgruppen 8 - 10.trinn i grunnskolen. Hvor mye elevene kan om digitale muligheter på forhånd varierer fra skole til skole. Gjerne er det en sammenheng mellom distriktets satsing på kultur og barns kjennskap til muligheter.Mange skoler ønsker at jeg skal fokusere på muligheter i programmet Gimp, som er gratis på nettet. Mange av de samme verktøyene som i Photoshop.

Fra boken Det hjertet husker: Unge Leonarda møter Frida Kahlo på soverommet. I formidling for de tre eldste trinnene i grunnskolen viser jeg hvordan jeg bruker komposisjoner og elementer fra Kahlos egne verk (med respekt for copyright!) og hvordan jeg tolkerSortlands tekst.

Inn på illustratørens kjøkken: Arbeidet med en bildebok er en kompleks prosess. Et tankekart kan være greit å ha tidlig i prosessen, og bearbeide det underveis som prosjektet utvikler. seg.

Siden 2010 har jeg arbeidet med å utvikle Verdensrommet, som er en produksjon for 4.trinn jeg deler med Inger Lise Belsvik i regi av Hamar turnéorganisasjon. Og sidenjanuar 2012 har vi vært klare for å møte elevgrupper! For tiden er installasjonen Verdensrommet plassert på Kongsvinger bibliotek, og vi får besøk av grupper a ti elever som har workshop med oss.

Fra produksjonen Verdensrommet: Hvordan jobber en illustratør? Hvordan kan man skape opplevelse av rom på flatt papir? Hvilke elementer kan man ta med i bildet om det er et spesielt rom man vil vise?

Sammen med elevene drar vi på en visuell reise fra soverommet til verdensrommet - hvem møter vi der? Og hvordan kan man kommunisere med en man ikke deler felles språk med? Barna resonnerer seg fram til en løsning - den er aldri lik fra gruppe til gruppe.

16.januar er jeg invitert til Høyskolen i Vestfold for å snakke om noen av bøkene mine på et bildebokseminar for studenter, bibliotekarer og andre interesserte. Det finnes også en miniutstilling der Anna Fiske, Øyvind Torseter og Svein Nyhus også deltar med aktuelle illustrasjoner.

Gleder meg!

En idésky?

2011-11-21T10:05:00.001-08:00

Boksky er et begrep som ikke var vanlig for et, to eller tre år siden. I mitt hode er det en sky med bokstaver. Når luften er mettet regner ned det ned bøker.
Eller kanskje er det idétørke et sted og vips, så vanner bokskya stedet, og nye friske forfatterspirer dukker opp.
Men i blant blir jeg også forbløffet over at det ser ut til å eksistere en idésky. Litt lengre ned får du en forklaring på hva jeg mener.
Det er nå et halvt år siden jeg ble ferdig med boken om Gjøken. Og kanskje et og et halvt år siden jeg begynte. Jeg tenkte at siden den skjønnlitterære delen kronologisk tar for seg gjøkens liv fra før egget blir lagt til den er voksen og flyr til Afrika burde jeg finne en løsning på scenografien. Et reir gir ikke mulighet til store forflytninger. Hvordan kunne jeg skape en opplevelse av variasjon?

Første skisse av første oppslag

Mange av bøkene jeg har laget forteller parallelle historier for store og små lesere. Ikke så med Gjøken. Her er jeg helt og fullt på den unge leserens side. Men underveis tenkte jeg annerledes.
Teksten innleder slik:
Hver vår bygger fuglene reir. Noen flyr rundt og samler kvister og gress. Andre plukker mose eller småstein. Så lager de reir som ligner det de selv vokste opp i.
...men én fugl driver på med noe helt annet. Den flyr rundt og spionerer.

Venstre side av denne versjonen preges av en murstensfasade. En liten gutt kikker ut av vinduet i et rom der en plansje henger oppe. Skriften på tavlen sammen med plansjen vil gi den voksne leseren et hint om hva det handler om. Trafikkskiltet utenfor gir signal om at vi er i relativt urbane strøk. Menneskenes aktivitet under treet skulle danne en historie som kunne spille en slags andrestemme til hovedfortellingen.

I oppslag 2 skulle det være friminuttskolegården. Inn fra høyre skulle det komme noe som ga assosiasjon til en tyv.

Treet skulle være nakent i begynnelsen, og gradvis få blader utover i historien. Mer om treet senere! Om man ser på høyre side av oppslaget ser man en plakatsøyle - og igjen er det noen signaler som bare den voksne leseren plukker opp poenget med.

Gjøken som hovedfigur plaget meg i begynnelsen. Det er

ikke lett å sympatisere med en skikkelse som bryter med etiske rammer som er rådende: Forpliktelsen til å forsørge familien. Ikke stjele. Ikke slå ihjel. Gjøken er heller ikke en fugl vi umiddelbart finner 'søt' . Den minner om en krysning av hauk og due.

Disse tidlige skissene har enda et faktapreg som jeg fant stivt og livløst. Men ideen til omslaget begynte å ta form. Det gjalt å gripe fatt i det som fascinerer mest; hvordan gjøkungen klarer å holde fosterforeldrene for narr. Men stilen måtte endres. Jeg måtte bort fra 'faktahelvetet' og finne en grafisk stil som jeg kunne trives med. I en hektisk periode, med familen på påskeferie og jeg jobbet 18 timersdager klarte jeg å finne fram til det visuelle uttrykket som boken har fått til slutt.

Omslag av Gjøken i endelig versjon.

Arbeidet med å utvikle den indre fortellingen fortsatte. Jeg ønsket også å holde på spenningen for den unge leseren. Derfor er fuglen som spionerer bare en svart silhuett.
I neste versjon av første oppslag er silhuetten den samme selv om jeg forkastet mye visuell undertekst. Fra denne rosa varianten til den endelige versjonen er det mest på detaljplanet forandringene har skjedd: Jeg ville ha en en følelse av tidlig vår. Og jeg innførte litt struktur og mønster for å gi øyet mer å leke med. Men den svarte silhuetten er altså lik i alle tre versjonene.

Først når fuglen har lagt egget i andres reir på neste oppslag viser jeg farger og mønster.

Om treet, ja! Tilbake til tidlig skisse: Jeg hadde tenkt meg et slankt tre. Etterhvert skulle bladene vokse ut og danne en vakker krone, et ungt oliventre med smalt formede blader. Siden gjøken finnes over store deler av Europa syntes det ikke som noe problem at treet var litt unorskt. Men ideen fenget ikke. Prosjektet fltes livløst.

Jeg lagde til og med utkast til forsatspapir der alle fuglene som nevnes i boka skulle med:

Og det er her jeg kommer tilbake til parallelle ideer. For i blant oppstår bilder som har store likheter med hverandre uten at partene har noen mulighet til å vite at det skjer! For noen dager siden oppdaget jeg den vakre boken Jeg er jo her av Akin Düsakin og Constance Ørbeck Nilssen som har kommet på Magikon forlag samme høst. Akin har garantert ikke sett mine arbeider... og jeg har ikke sett hans. Han har en teknikk som ligger langt fra det jeg gjør i denne boken, og jeg beundrer den poetiske måten han får fram detaljene i fugler, mennesker og tre. Applaus, Akin! Jeg er fan, det vet du fra før!

Men jeg må si jeg lurer: Hvordan oppstår slike parallelle idéer - kan noen fortelle meg det?

Dikt, fuglesang og illustrasjoner til bibliotek på Nedre Romerike

2011-11-14T10:10:00.001-08:00

Fredag 18 november kommer vi - det vil si forfatter Per Olav Kaldestad og jeg - på besøk på Sørum bibliotek avdeling Frogner kl 10.00. Med oss har vi dikt og bilder fra boken Med kråkenebb og kråkeføter som vi ga ut på Cappelen Damm for lag for et år siden.

Per Olav leser fra boken - for det er han som har skrevet dem. Og jeg har laget bildene. Vi har valgt ut dikt som handler om fugler, selv om det også er dyr og noen andre skapninger blant diktene også.

En av diktene handler om ravnen. I åssiden bak småbruket der jeg bor holder et ravnepar til. Det er ikke så ofte jeg ser dem. De er ganske sky. Men på en fin høstdag kan jeg høre den knirkende lyden fra dem over meg, der de sirkler over og holder øye med alt som skjer.

Har du lyst til å høre diktene lest og høre om arbeidet med illustrasjonene? Om det ikke passer på Frogner byr det seg flere sjanser!

Samme dag reiser vi videre til Skedsmo bibliotek kl 12.30. Resten av turnélisten lyder slik:

Lørdag 19/11: Lørenskog bibliotek kl. 12.00 og Nittedal bibliotek kl. 14.00

Fredag 25/11: Rælingen bibliotek kl. 10.30 og Lørenskog bibliotek kl. 13.00

Lørdag 26/11: Fet bibliotek kl. 11.30 og Enebakk bibliotek kl. 15.00

Som et drops som varer og varer

2011-11-01T05:00:00.000-07:00

Jeg fikk en glad telefon fra Mangschou forlag for en del dager siden. Den nyeste bildeboken, Gjøken, forfattet av Bjørn Arild Ersland, er nominert til Brageprisen 2011. Og nå leser jeg bekreftelsen i dag: http://brageprisen.no/nominerte_2011/

Glad, veldig glad!

Alle bøker er hjertebarn. Og det ligger så ufattelig mye arbeid bak. Dager, helger, kvelder, ferier. Tvil. Øyeblikk av flyt. Ny fortvilelse, kamp - og utmattelse ved avslutning.

Det er alltid spennende,selv etter 25 års arbeid, å høre hvilke reaksjoner den nyeste boken høster. Og en nominasjon til Brage er en stor ære.

Siden jeg har vært nominert to ganger før (1992, 2009) vet jeg at det er nervepirrende å sitte i salen blant de nominerte. Det beste med en Bragenominasjon er fra den første telefonen kommer helt til dagen før vinnerne av prisen offentliggjøres. Da kan man nyte gleden over nominasjonen som et bringebærdrops som varer og varer. Men når dagen for offentliggjøring av vinnerne kommer - da er det ikke så moro mer. Tunnelsyn og mageknip. Hjernen blir til bomull, tungen et høstløv i snøfonn.

Når navnene ropes opp... og det ikke er ens eget - det er en skuffelse som jeg ikke har ord for.

Vi vet jo at barnerimet lydet: Ett, to tre, med det fjerde skal det skje... Så jeg tør ikke ha for høye forhåpninger. Om vi skulle vinne... Det må i tilfelle være fordi det er Gjøken som har vært på ferde, da!

Inntil da suger jeg på mitt drops sammen med Bjørn Arild Ersland, Mangschou og alle de andre nominerte!

Gul. Blå. Hårete grønn

2011-10-12T01:01:00.000-07:00

Bendik Kaltenborn er en interessant illustratør som har dyrket en personlig, lett gjenkjennelig stil fra begynnelsen av karrieren. Og det som kjennetegner ham er både en konsekvent grafisk holdning, men like mye intelligente og raffinerte visuelle løsninger. Man skal, i følge god markedsføring, ikke ha lenker som peker ut fra egen blogg. Jeg gjør det likevel, som avlat for min hårete grønne misunnelse.

http://www.benkalt.no/illustration/illustration/7833965

Fra skjerm til perm: På tur i Akershus med Frida Kahlo

2011-09-04T13:05:00.000-07:00

Jeg er på reise på kryss og tvers i Akershus denne høsten på oppdrag av Akershus kunst /Pilotgalleriet. Produksjoens tittel er Fra skjerm til perm og du finner den på ksys.no. Å jobbe i regi av den kulturelle skolesekken betyr at jeg får se hvordan skoler er fra innsiden over hele fylket. Det er veldig lærerikt.

Jeg snakker med elever på ungdomsskolenivå om hva slags arbeidsoppgaver en illustratør har, hvordan man kan jobbe med digitale bilder - og om arbeidet med boken Det hjertet husker som handler om den meksikanske kunstneren Frida Kahlo. Mine digitale illustrasjoner er collasjer der elementer fra fotografier og malerier av Frida inngår.
Vil du lære mer om digitale teknikker? Se nederst i dette innlegget!

For den som vil vite mer om Frida Kahlos liv og malerier er det lett å finne både på Wikipedia, Youtube og på egne nettsider som denne:

http://www.fridakahlofans.com/

Her er en dokumentar i 6 deler, hver på ca 10 min. Engelsk fortellerstemme.

Om du vil se filmklipp av henne i levende live, se her:

Her er trailer til filmen om Frida med Salma Hayek i hovedrollen:

Må man ha PHOTOSHOP?

Slett ikke! Jeg tror den største utfordringen ligger i hvordan vi bruker vår egen skaperkraft i forhold til det programmet vi har. Mange elever jeg snakker med bruker forskjellige programmer til bildebehandlinger, og en del kjenner til Gimp, som man kan laste ned gratis fra nettet.

Har du aldri prøvd det? På Youtube ligger mange linker til bildebehandling i Gimp, blant annet denne:

Og for dem som måtte rynke på nesa av å bruke Paint - det er det ingen grunn til!

For deg som har Photoshop ligger det massevis av tips på Youtube , og Adobe har også mange tutorials.

Her er linker til et par norske kolleger jeg synes er RÅ til å illustrere - (de bruker begge Photoshop, men er først og fremst kjempegode tegnere.)
Marvin Halleraker:
http://www.marvin.no/gallery.php?gallery_id=1&subgallery_id=1
Svein Nyhus
http://sveinnyhus.blogspot.com/search/label/Bildebokskolen

Vi du legge ut bilder for å få kommentarer på det du lager, finnes det et norsk nettsted som heter storedyret.no
Et stort internasjonalt forum er deviantart.com. Her kan du legge ut/få og gi kommentarer (husk nettvett!) og lære fra andre om enmer som interesserer deg.

Lykke til!

Mine helter 2: Akin Düsakin

2011-05-05T23:49:00.000-07:00

Jeg står tidlig denne morgenen og blar i den vakre nye diktboken, Sølvbåt og stjernevind (Mangshou). Etter gledesrusen over helheten, over at reproduksjonen av egne illustrasjoner har gått bra våkner lysten til å synke inn i de andre diktene diktene, og til å gå nærmere inn på hver illustrasjon som mine kolleger har laget.
Akin Düsakin har siden tidlig nittitall gledet oss med vakre bildebøker, der han i et stort spekter av teknikker evig og alltid er fokusert, on the edge. Det er noe umiskjennelig i beskjæringen av elementene, i komposisjonene. Jeg ser for meg omslaget til Noa, som han lagde sammen med Tor Åge Bringsværd for noen år siden, Noa's skikkelse , ensom på den skarpe konturen av arken som skjærer gjennom skodde, med intet mindre enn ansvaret for det zoologiske mangfoldet på planeten vår.
Akin veksler mellom det uendelig vare og det knivskarpe i illustrasjonene sine.
I boken jeg nå betrakter er det særlig en illustrasjon som griper meg. På side 98 finner jeg diktet Ein stad å mala av Anne Karin Fonneland.
På papiret møtes tre intensjoner. Anne Karin Fonneland har skrevet diktet. Elisabeth Moseng har laget designen. Og Akin Düsakin har laget en skimrende, var, drømmelignende illustrasjon. Møtet mellom disse tre intensjonene er for meg slik bildeboka er på sitt beste: Summen av elementene går opp i en høyere enhet, blir noe eget.
Noen strofer fra diktet:

Katten er blid
og mel med kverna si

mel fram fiskar, mel fram mjølk
mel ei seng med mjuke dyner
mel fram draum
langs lyse skyer.
(---)

Skal dikt illustreres? Helst ikke, for egen del. Men når det gjøres slik Akin gjør det, med varsomhet for diktet, forteller ikke mer enn han må, men forteller slik at man ser mer. Da åpner det seg bilde etter bilde mens jeg ser på den lille vignetten. Jeg ser Normandie, eller er det Skotland,... eller er det Heimdal, California som skimrer perlemorsaktig gjennom disen...? Et enkelt hus. Et vindu. Disen som innhyller huset, landskapet, gjør alt mykt, som pust på en vindusrute.
Tusen takk, Akin!

Sølvbåt og stjernevind. Den nye barnediktboka

2011-05-04T03:23:00.000-07:00

Dette er en bok full av nye dikt. Dikt er veier til ditt eget språk. Når du leser, kan du smake på ordene, lytte til dem, se på dem når de breier seg utover og blir til noe som fyller og flytter på tankene dine, skriver Mangschou forlag på nettsiden sin om den nye diktantologien Sølvbåt og stjernevind.

Omslag til Sølvbåt og stjernevind. Den nye barnediktboka, utgitt på Mangshou forlag våren 2011.

ISBN 978-82-8238-020-1.

Redaktører for boken har vært Per Olav Kaldestad og Hanne Bramness, og det er mange bidragsytere. På forfattersien: Cathrine Grøndahl, Kjartan Hatløy, Hilde Myklebust, Ingrid Storholmen, Helge Rykkja, Sigurd Helseth, Knut Ødegård, Mona Høvring, Anne Karin Fonneland, Jo Eggen, Hanne Bramness, Arne Ruste, Torgeir Rebolledo Pedersen, Hildegunn Dale, Terje Dragseth og Anne Bøe.

Fem illustratører har gjennomillustrert boken: Inger Lise Belsvik, Øyvind Torseter, Harald Nordberg, Akin Düzakin og -Hilde Kramer. Det er jeg veldig stolt av!

Jeg synes denne boken bærer preg av å være en modig forlagssatsning, der skaperglede, entusiasme og motivasjon lyser fra hvert oppslag.

En designer bør både kunne sette sitt preg på en bokutgivelse og samtidig ha respekt for det materialet hun redigerer visuelt. Den kunsten kan Elisabeth Moseng til fingerspissene! Typografisk oppsett, plassering av illustrasjoner, valg av innbinding (elsker den gule tekstilryggen) - alt stemmer i denne praktboka.

Hva har jeg selv bidratt med? Jeg har en seksjon illustrasjoner til dikt av tre forfattere:

Hildegunn Dale, Terje Dragseth og Anne Bøe. Det er en samling som spenner vidt og bredt.

Mine bidrag i boka 'Sølvbåt og stjernevind' Den nye barnediktboka er illustrasjoner til tre forskjellige diktere. Er det mulig å binde det sammen til en helhet visuelt? Jeg har valgt å gjøre alle illlustrasjonene digitalt, med enkelt tilskårne former.

Gink og Baloba gikk til Dodoma.
Der lå det en kobra.
Nåda? sa Gink.
---
Slik innleder diktet Gink og Baloba av Anne Bøe. Det får meg til å tenke på gamle stumfilmhelter, ordene erter og lurer, hopper bukk over hverandre og snubler i sine egne sammeknyttede sko.

Illustrasjon til diktet 'Ole dole' av Ane Bøe

I diktet Ole dole av Ane Bøe er mange dyr med i den villeste galoppen, blant annet et nesehorn, hør bare andre vers:

Dole sole soften
Borte vekk er koften
Kinkliane hvilken bane
neshornet på Gossen
tok, og heller ikke åssen.

Hvordan skulle jeg binde det sammen visuelt? De som kjenner arbeidene mine de senere årene, vet at jeg nå ofte jobber i digitale kollasjer. Det gjør jeg her også, men her er alle elementer tegnet digitalt. Hva betyr det? det betyr at jeg ikke bruker fotografiske kollasjeinnslag. Og det betyr at jeg primært bruker det digitale penneverktøyet som laget vektorbaserte masker.

Akkurat, tenker leseren av bloggen og skal til å klikke seg til en blogg med innhold man kan forstå.

Vent! Det jeg mener er at jeg kan 'skjære' en digital maske, lage felter som er helt skarpe i kanten og som godt tåler å reproduseres på papir senere. Samt å blåses opp i stort format, om det er ønskelig.

Hovedillustrasjon til diktet 'Okapi' av Hildegunn Dahle. Er det drøm? Eller møter Elena den sky slektningen av sjiraffen? Jeg er åpen for begge løsninger.

Kollasje - er ikke det sånn at man tar noe her og der og setter sammen til sitt eget? Oftest, ja. Og observante kunstelskere vil kunne se at bladverket til diktet Okapi av Hildegunn Dahle har store likeheter til Henri Matisses papirklipp. Jovisst, jeg elsker, beundrer grenseløst Matisse, og han er mitt største ideal de siste årene. Hvordan fortelle bare det aller nødvendigste i et bilde, og overlate frihet til leseren, og til teksten bildet står sammen med?

Denne illustrasjonen avrunder diktet med det mystiske dyret, okapi, der skogvokterens datter følger den gjennom den kongolesiske regnskogen mot fossestrykene.

I diktet 'Tenke tanker' av Ane Bøe vandrer mine tanker til japanske hager, med singel raket i intrikate mønstre, mosegrodde steiner og dammer der koifisker ligger i vannskorpen og gaper på evig jakt etter...noe.
Skjønt hovedpersonen kanskje befinner seg helt andre steder?

spise opp noen tanker
mens du tenker noen andre
spytte ut og la dem vandre
ikke vite hvor
ikke vite hva
(utdrag fra diktet)

Teksten er vakkert formsatt av designeren Elisabeth Moseng slik at formen på fisken og ringene i vannet rammer inn teksten.

Terje Dragseth skriver dikt for meg og deg. 7 dikt som innleder med den seierssikres ansats:

Kan eg gå på is
kan eg gå på vatten

kan eg gå på vatten
kan eg alt

---
All denne kraften kommer fra ordene, får vi vite.
I neste dikt som denne illustrasjonen hører til er det en annen stemme:

Hovedpersonen i dette diktet sitter og gaper over verda. Eter i seg gresstuster og alt. Jeg har tilført en skikkelse som svømmer i øyets mørke dam. Ser du hva det er?

Eg sit i eit vindu
og glor på verden

Med åpen munn gapar eg øve verda
verda utafør verda
og ét av verda
---

Illustrasjon til dikt av Terje Dragseth

I denne siste illustrasjonen viser jeg et ikke helt endelig typografisk oppsett, men det gir en indikasjon på hvordan oppslaget ser ut i den ferdige boka. Siden Terje Dragseth ikke har titler, men nummereringer , har jeg valgt å bruke numrene som gjennomgående elementer i de sju diktene.

Og min egen katt, som noen kan kjenne fra boka mi 'Hvor er mamma?' (Gyldendal 2007) er inspirasjonen til denne ambivalente figuren.

Morgon av regn og skyar
eg kastar vatten i andletet
og kviskrar te katten
katten kviskrar te meg.

Takk til Mangshou forlag, til redaktørene Hanne og Per Olav, til formgiver Elisabeth, til forfattere og til mine dyktige medillustratører - det har vært en sann glede å bidra til denne spreke boka!

I eit svev

2011-03-20T08:00:00.000-07:00

I forrige innlegg nevnte jeg at boken Med kråkenebb og kråketær, skrevet av Per Olav Kaldestad, har to dikt om haren. Det første er haren i vårskogen (beskrevet i forrige blogginnlegg), mens det andre diktet forteller om en helt annen side av dyret:

HARE

Langefyr,

vill og yr,

spenner frå

i gras og myr,

øyro flagrar,

augo brenn,

heile kroppen

renn og renn,

over lyng,

over bær,

ormen syng

nedi der,

reven luskar

mellom buskar -

men han fer

berre fram

i eit svev,

berre er

i kvar ein

rund og

blank sekund.

"It's better to burn out than to fade away" synger Neil Young i Hey Hey, My My (Into the Black), en sang om Johnny Rotten. Kurt Cobain valgte setningen som sine siste ord før han avsluttet sitt liv .

Nå farer visst blogginnlegget mitt av gårde i en retning jeg ikke hadde tenkt (og jeg setter raskt foten ned, skjønt "ormen syng

nedi der/reven luskar /mellom buskar -").

I diktets skikkelsen er det ingen tanke om fortid eller framtid, heller ingen dødsdrift og grubling over farene som lurer. Bare en total konsentrasjon over bær og lyng med flagrende ører og brennende øyne, en nytelse av å strekke ut kroppen i svev over marken, en sanselig glede over livet her og nå.

Papirklipp i en tidlig skisse.

Dette ville jeg forsøke å fange. Skulle kroppen krummes til et hopp? Kurves i et nedslag? Eller strekkes i et svev? Det ble det sistnevnte. Hvordan kunne det gjøres? Collage i papir har ofte gitt meg positive overraskelser. Ved å legge collageelementene på en bakgrunn uten å lime dem, og bevege ett element av gangen kan det oppstå dynamisk komposisjon eller bevegelse. Altså startet jeg opp med å klippe ut grovt tilskjærte papirbiter og bevege dem litt hit og dit til jeg fant en komposisjon jeg likte.

Deretter jobbet jeg videre i Illustrator. Jeg synes Illustrator kan gi for perfekte bilder, uten motstand for øyet og sjelen. Ved å bruke den interne musen i pc istedet for en tablet/penn beholdt jeg en røffhet jeg likte.

Vectorbanene kunne jeg utnytte til min fordel.

Slik farer haren avgårde i en feiring av egen eksisten i 'kvar einaste blank sekund.'

Ved å justere innstillingene slik at banen skifter farge når den krysser sitt eget spor kunne jeg gjemme ormen i gresset på en enkel måte. Jorda som sparkes opp er blekk dryppet på et papir, skannet og gitt samme farge som resten. Paletten er begrenset: Fire farger. 4? Ja: Gult, rødt svart - og magenta. Bare en tynn liten ring rundt pupillen.

Med kråkenebb og kråkeføter - hvordan haren ble til en indianer i hvitveisskogen.

2011-02-03T22:59:00.000-08:00

Utenfor arbeidsvinduet mitt er lyset midt mellom natt og dag, men i mitt hjerte er det lyst denne morgenen etter å ha lest den hyggelige kritikken av Med kråkenebb og kråkeføter i Barnebokkritikk.

Anmelderen Målfrid Mehl har merket seg at både Per Olav Kaldestad og jeg har latt oss inspirere av japansk kunst; haiku og japansk grafikk (Hokusai er og blir den største for meg).

Det jeg særlig likte i Per Olavs dikt om fugler, dyr og andre skapninger er hvordan har lar et dyr være artsspesifikk, at det ikke var mennskesjel puttet inn i forkledning av dyr/fugl. Jeg sitter ofte he ute på småbruket vårt og betrakter dyr og fugler som kommer tett innpå, og har noe av den samme opplevelsen som å lese diktene fra Med kråkenebb.

For eksempel dukker haren opp i to dikt, først i vårdiktet April:

Bli du med i skogen?

Kanskje haren

har skifta farge?

Kanskje det framleis

går ein indianer omkring

og ser etter ein god stad

og slå leir

for sommaren?

Første fotocollage som utgangspunkt for illustrasjon til diktet April.

Diktet fikk meg til å huske barndommens våropplevelser. Lukten av skogbunn dampende av smeltende snø, hvitveisens nesten metalliske duft når man vandret gjennom grønne og hvite tepper mellom nakne trestammer. Og haren som kanskje ikke har rukket å skifte helt til sommerdrakt hvis snøen har smeltet brått.

Jeg satte sammen en fotografisk collage som utgangspunkt og begynte å bearbeide motivet.

Første bearbeiding i Illustrator av diktet April

I denne første versjonen har jeg enda ikke løsrevet meg fra fotografiet. Men siden jeg visste at jeg ønsket at inntrykket av boken ikke skulle være så naturalistisk måtte jeg legge det fra meg og gå i tenkeboksen. Her ser dere haren enda i vinterdrakt, trykkende i skogen fordi den er bevisst sin altfor tydelige farge.

Hvis jeg skulle få illustrasjonen til å henge sammen med andre bilder der jeg går langt i å forenkle, måtte jeg gå et hakk videre.

Så husket jeg at jeg hadde et flott mønstret papir liggende. Her kunne det hvite mønsteret fungere som representasjon for blomstene - og for harens øye, dersom den hadde rukket å få sommerpels.

For siden diktet ikke bare forteller om haren, men også om det å leke indianer, ville jeg gjerne ha en minsre opplagt løsning.

Lukten av kruttlapper, av skinnhylse som dinglet utenpå oppbrettet denimbukse, merke 'Ola'. Eller gulgrønne, blanke seljekvister og hjemmelaget bue ("Det er ikke lov å skyte på noen"). Tennissko som i fantasien ble til myke mokasiner mens man snek seg fram mellom trestammene. Fjær i en strikk rundt hodet. Fjær? Ligner ikke det på harens ører der den retter dem stivt framover i lyttende positur? Indianerhare? Ja!

Slik ble diktet om haren, April illustrert i ferdig versjon.

Den andre haren får vi ta en annen dag. Nå må arbeidsdagen begynne!

Anbefaling: Emily Carroll - His Face All Red

2010-12-16T06:11:00.000-08:00

Emily Carroll står bak denne grafiske fortellingen. Hun utnytter både layout, språk, fargeholdning og strek til å skape en atmosfære der vi kan identifisere oss med hovedpersonens tanker og følelser. Og likevel: Når fortellingen er over, vet vi da hva som har skjedd?

I stedet for at jeg skal kaste bort tiden deres på å beskrive mer, følg linken under:

http://emcarroll.com/comics/faceallred/03.html

Mitt? Ditt? Bill eller Steve's? Copyright i digital tidsalder.

2010-12-09T02:35:00.000-08:00

Den kreative utøveren, enten det er musikeren, bildekunstneren, forfatteren eller illustratøren møter utfordringer med digital spredning av arbeidene våre. Hvor skal vi hente inntekter fra hvis alt er fritt på nettet? Og kan jeg beskytte arbeidet mitt fra å bli samplet inn i nye arbeider?

Jeg ble nylig spurt om hvordan jeg forholder meg til copyright når jeg arbeider med digital collage. I tilfellet med Det hjertet husker var utredningen av rettigheter noe av det første vi igangsatte.

I denne spesielle boken er kunstneren Frida Kahlo en av hovedpersonene og hennes egne malerier en nøkkel for å forstå handlingen i teksten. Med andre ord var jeg nødt til å tenke nøye igjennom hvordan jeg skulle illustrere denne boken.

Det var vanskelig å bli klok på hvilke rettigheter som gjelder i norsk og internasjonal lov. Etter mange runder rundt bordet ble forfatter, illustratør og forlag enige om en løsning der en faktadel er plassert bakerst i boken, med oversikt over bildene som er benyttet til illustrasjonene. Forlaget betalte en anseelig sum til meksikanske rettighetshavere for å bruke materiale relatert til Frida Kahlo.

Men generelt: Hvor beskyttet er utøverens rettigheter i en tid da tilgang på visuelle kilder er enorm?

Brad Holland, genial illustratør (trolig ville han foretrekke betegnelsen graphic artist) utdyper om utfordringer rundt eierskap til bilder i digital tidsalder og kommer med forslag til hvordan kompensasjon for bruk av beskyttet materiale kan gjennomføres. Ved bruk av metadata kan alt visuelt materiale merkes slik at det er sporbart i digital bruk.

Klikk på link for å høre podcast, Holland er like reflektert og grundig verbalt som han tegner.

http://www.hellerbooks.com/podcasts/other_core77_brad_holland.m4a

På besøk i Telemark - og på egne trakter, Dalen skole

2010-10-11T13:10:00.000-07:00

Omslaget til boken Det hjertet husker, skrevet av Bjørn Sortland og illustrert av Hilde Kramer.

På Youtube finnes mye interessant materiale om Frida Kahlo, som denne dokumentaren i 6 episoder om biografi og kunst.

Bjørn Sortland og jeg hadde gleden av å være invitert til Høyskolen i Telemark siste dag i september for å snakke om arbeidet med Frida Kahloboken; Det hjertet husker. Frida har vært en stor inspirasjonskilde for meg siden jeg startet som illlustratør, og forfatteren Bjørn Sortland har også Frida som en av sine klare favoritter.

Tirsdag 12. oktober er jeg invitert til Dalen skole i Fet kommune - der jeg selv bor - for å fortelle om hvordan vi samarbeidet om boka og om Frida som person og kunstner.

Frida Kahlo er trolig den kunsteneren fra den 20.århundre som er mest kjent i dag på verdensbasis. I egen tid var hun nærmest ukjent, men hennes popularitet har eksplodert siden 80-tallet.

Hun fortalte at det første barndomsminnet hun hadde var under den meksikanske revolusjonen; å se en soldat bli skutt i gaten der hun bodde. Hun bodde i et stille strøk, og hennes familie hadde middelklassebakgrunn. Men sykdom og ulykke satte store spor i livet hennes, og hele hennes biografi er fylt av sterke innslag.

Jeg spør; hva betyr de første minnene for oss gjennom livet? Hva er det å ha et godt liv? Hva er et godt menneske?

Uten å se Fridas liv i sammenheng med maleriene hennes går man lett glipp av et viktig element. Også dette amatørfilmklippet gir oss noe innsikt i hvem hun var - levende bilder forteller på en annen måte enn malerier og stillbilder.

Interessant å merke seg hvor bevisst hun poserer foran kamera. Blikket søker kameralinsen som om hun spør: Så du dette? Legg merke til den siste sekvensen der Frida overrasker en venninne men en ordløs liten 'lek'.

Bildeboken Det hjertet husker er fortsatt mulig å kjøpe:

http://www.aschehoug.no/barnogungdom/barn/fra6aar/katalog?productId=19275465

Runde Rolf Røver

2010-09-20T02:51:00.000-07:00

Så er den nye boken klar; Runde Rolf Røver skrevet av Kristoffer Weltzien, utgitt på Mangschoug forlag!

Runde Rolf Røver er lykkelig gift med Vakre Veronika. Ellers går ikke livet hans helt på skinner; han passer så dårlig til det han arbeider med; å dra på røvertokt. Han mislykkes gang på gang fordi han har et varmt bankende hjerte for menneskene rundt seg.

Hva slags arbeid passer han egentlig til? Han prøver seg i forskjellige yrkesroller med noe ujevnt hell. Og Vakre Veronika, som forøvrig jobber som veierbeider, ønsker seg veldig en rød kjole. Hun sier det ikke høyt, men Rolf forstår.

Hvor skal han skaffe penger til Veronikas røde kjole?

Som dere ser har jeg villet ha en enkel tegnestil til denne boken. Kristoffer Weltzien har skrevet en varm og underfundig tekst, og jeg ønsket å ha en tilsvarende lun tone i tegningene. Hvordan tegner man at helten, eller antihelten, faktisk holder på med noe som er straffbart uten at han blir for skummel eller usympatisk? Hvordan skulle han framstilles?

Jeg hadde en god dialog med redaktøren Anne-Stefi Teigland hos Mangschoug forlag. Hun var raskt tilbake med innspill på skissene mine, og dialogen hjalp meg å finne fram til karakterene.

Ikke minst var det uklart for meg hvordan jeg skulle gi Veronika en karakter som passer til Rolf, for teksten gir oss signaler om at hun er en aktiv, intelligent og vakker dame. Hva er det hun finner i Rolf?

Jeg har gjort gitt ham et utseende som både gir ham en sårbarhet (et litt mykt uttrykk og keitete kroppsuttrykk), en kraftig kropp på svært tynne ankler, men med store never som raskt kan måke til seg inntekter fra forskjellige røverier. Å bruke stereotypier om hva en røver er, som å gi ham en maske lik det B-gjengen bruker, gir både et signal om noe mørkt, men også foreldet og håpløst.

Teksten gir oss raskt innblikk i at Rolf har mange andre forsonende sider, et stort og varmt hjerte, han er gavmild mot venner og har ansvarsfølelse for omgivelse. Han er bare feilplassert i livet, inntil... Nåja, les boken og finn ut!

Bildene er laget i 2 B blyant på et tynt skissepapir som vanligvis brukes til animasjon. Så er tegningene fargelagt i en begrenset palett med tørrpastell.

Tirsdag 21.september skal boken lanseres - og det skjer på Eiksmarka skole i Bærum kl 11.

Anbefaling: Skim. Grafisk roman

2010-08-26T01:53:00.000-07:00

Et av de faste stedene jeg besøker på Oslotur er Trondsmo bokhandel. Her gjelder det å huske hvor mange dager det er til lønning, for det er mange fristelser både på gateplan og i kjelleren. For en uke siden ville jeg handle inn noen tegneserier til et kurs i manga som står på semesterplanen i kulturskolen.

Hylle opp og hylle ned av fristelser, enten man vil ha Kafka, Tintin eller Serier som vil deg vel.

At vi har fått mange habile norske serieskapere er det ingen tvil om, og jeg plukket ut en bunke av dem.

Og i forhold til det internasjonale bildet, må det vel være mange kvinnlige serietegnere i Norge?

Jeg lette ikke etter noe spesielt, denne dagen. Det vil si; jeg vet at jeg kommer til å møte mange små manga-sultne elever i neste uke. De vil helst ha punkt-for-punkt oppskrifter på hvordan man tegner øyne, hår, chibi-smil... Og vil helst ikke høre når jeg sier at i stedet for å lære én oppskrift, kan de lære teknikk som åpner veien for alle de tegneuttrykk de vil lære. Så jeg trenger noen klassiske mangabøker... og noen som definitivt ikke er det. For jeg vil gi dem det de vil ha - og så det de ikke visste det de ville ha. Det som får dem til å bli sultne på å lære - alt.

Og da dumpet jeg over SKIM. På baksiden (som jeg ikke leste i bokhandelen, det var frontcoveret som fikk meg nysgjerrig) ser man en lang liste priser den har rukket å vinne, bla. New York Times Book Review Best Illustrated Children's Book.

Hovedpersonen Kimberly Keiko Cameron er en tenåringsjente som søker seg fram på pubertetens uryddige skogstier. Boken innleder som et dagboksnotat;

Dear Diary,

Today Lisa said, "Everyone thins they are unique."

Thats not unique!

Skim, som hun kalles av de andre på skolen, prøver seg på wicca, blir invitert til en sirkel med likesinnede...som viser seg å være en gruppe AA-medlemmer der bestevenninnens søster er med. På skolen finnes flere miljøer. Hvor føler hun seg hjemme? Og hvilke felleskap er hun velkommen inn i? Lisa og Skim er bestevenner. Men vi aner at deres vennskap mer er et forsvar mot omverdenen enn et egentlig fellesskap. Måten de er tegnet på viser deres forskjellige personligheter. Men vi kommer tettere på Skim enn på Lisa.

De prøver seg med litt hardkokt framferd og 'øyne sminket så de lignet dype dammer av blekk.'

De ler hånlig av idrettstjerner og den borgelige jenteklubben GCL (Girls Celebrating Life), men bak den tøffe fasaden er de på leting etter en åpen dør som vil la dem slippe inn. Selvmord, depresjon, seksualitet og søken etter nærhet er faste ingredienser i ungdomskultur. Boken har en fin dybde i hvordan dette framstilles.

Tekstforfatter Mariko og illustratør Jillian har samme etternavn; Tamaki. De er bosatt i Canada og historien finner også sted der.

Jillian Tamaki er god på å bruke bildeutsnitt, kroppsuttrykk og mimikk på en måte som får oss til å forstå personenes sårbarhet, forstillelse, grusomhet eller ømhetsbehov (og mye mer). Hun veksler mellom små ruter og store oppslag, der de mindre rutene forteller om en underliggende handling bak trivialitetene, om forstillelse og fortvilelse, og i enkelte større oppslag bryter hun opp historien, så vi får et helhetlig bilde, eller en psykologisk bakgrunn for oppbyggingen av fortellingen.

Canada har et større etnisk mangfold enn Norge, og i følge venner som har bodd der, et mer avslappet forhold til etnisitet. Skim, som vi ser har foreldre med forskjellig bakgrunn, er først og fremst en tenåringsjente, på jakt etter egen identitet - og en plass i et fellesskapet. Det er umulig å ikke bli bløt rundt hjertet i møtet med denne fine jenta. Om hun var en virkelig person ville hun sikkert utviklet seg til noe stort.

SKIM

Mariko Tamaki and Jillian Tamaki

Groundwood Books

House of Anansi Press

Toronto

Først utgitt i 2008.

ISBN 978-0-88899-964-1

Velkommen til mitt mørke sinn... moah-ha-ha

2010-08-24T09:45:00.000-07:00

Omslagsillustrasjon til Doktor Jekyll og Mr.Hyde. Pga design; tittel og ornamentborder er det nederste kvadrat som er området man kan bruke til å fortelle noe aktivt om bokens innhold.

På begynnelsen av nittitallet spurte Gyldendals barne- og ungdomsredaksjon meg om å illustrere omslag til en serie bøker: Gyldendals Ungdomsklassikere. Det dreide seg om Robinson Crusoe, Jungelboken, Oliver Twist, med mer - i alt over 20 utgivelser som har gledet unge lesere i flere generasjoner.

Det var jo et ærefullt oppdrag! Får man ikke leselyst i barndom eller ungdom skal det enormt mye til for å gå inn i bøkenes verden senere i livet. Mange av utgivelsene hadde jeg selv slukt i unge dager. Forlaget ønsket seg en serie som både signaliserte at dette var klassikere, spenningsbøker og appellerte til unge lesere. Hvordan skulle det løses?

Man kom fram til at det måtte være et tydelig seriepreg. En fast design for plassering av typografi i en etikett, gullpreg og ornament ble løsningen. Jeg fikk et litt smalt og høyt format å illustrere, der 'action' måtte ligge i nederste kvadrat av flaten.

Jeg tittet på mye cover fra 30 - 50-tallet. Det var fristende å gjøre en retro-løsning, for eksempel å bare bruke to, tre farger slik plakater, bokomslag og reklame ofte gjorde da. Men forlaget ville ha en større forankring i samtidsillustrasjon.

Løsningen ble firefargersillustrasjoner i akryl, men med et tydelig forbilde; Tamara de Lempicka. Hennes malerier er en slags glossmagasin krysset med kubisme.

Tamara de Lempicka (1898 - 1980), Portrait de Madame M. 1932

Hun var en polsk dame med adelig blod i årene og et talent for å kombinere det søte liv med en dash kunst. Sosieteten i Paris lot seg gjerne male i en glossy versjon av kubismen. Observante liebhabere av fjernsynsserien Poirot vil kunne se stilmessig inspirasjon og til og med malerier utført i hennes stil.

Andre inspirasjonskilder fant jeg hovedsakelig i amerikansk illustrasjon fra begynnelsen av 20. århundre.

N.C. Wyeth, 1911, Skatteøya av Robert Louis Stevenson.

Howard Pyle: Kaptein Kidd

Jeg måtte nok innimellom sloss for de løsningene jeg ville ha, for man mente det kunne tippe over i et for voksent uttrykk. Mest fornøyd er jeg kanskje med Jungelboken og Doktor Jekyll og Mr. Hyde.

Uansett; å se igjen disse bøkene er som å bla gjennom et herbarium, der blomstene består av minner fra en epoke av ens liv.

Gule roser til pappa

2010-08-05T09:03:00.000-07:00

Jeg har illustrert en del bøker med krevende temaer - Gule roser til pappa er en av dem.

Vi møter en liten kjernefamilie; mor, far og lille Fredrik. I bokens begynnelse er Fredrik og pappa i hagen og skal begrave en hemmelig flaskepost. Flasken knuser, Fredrik er lei seg - men pappa sier at de likevel skal begrave den hemmelige meldingen og lage et skattekart.

Det går fram av teksten at de voksne bærer på en uro, og et brev bekrefter det de frykter: Pappa har kreft. Fredrik forstår ikke hva dette betyr og stiller mange undrende spørsmål.

Og det er faren som er den som svarer, mor er vag og holder seg i bakgrunnen, der hun pynter og 'lager det koselig'.

Det som fikk meg til å si ja var nettopp denne konflikten; at far og sønn har et nært og åpent forhold, mens mor ikke har de stereotype trekkene som ofte finnes i barnelitteratur.

Faren gjennomgår operasjoner, men blir ikke bedre. Noe av utfordringen var, slik jeg så det, var å fortelle noe om konstellasjonen i familien uten at det ble banalt.

Når mor eller far ikke opptrer som de rollefigurene barna forventer er det truende og smertefullt for barnet. Jo mer alvorlig omsorgssvikten vil være, jo vanskeligere er det for barnet å konfrontere den foresatte, fordi det setter hele barnets univers under trussel.

Fredrik er bare en liten gutt. Men han føler at moren burde være der for ham på en annen måte enn hun makter. I stedet for å sette seg selv i fokus, reagerer han med fortvilelse og raseri når moren mister yndlingsbamsen i gulvet på sykehuset.

Fredrik er full av spørsmål over alle tingene som skjer rundt ham, og når faren dør er det ingen han kan spørre. Mor er ikke i stand til å takle sorgen og samtidig være trygg og nær for sønnen.

Det blir til slutt Fredrik som igjen må få igang dialogen mellom dem. Begravelsen får ham til å huske hemmelige flaskeposten han og faren laget i hagen, og forteller moren om den. Gjennom denne handlingen våkner moren og klarer å komme tilbake til fellesskapet med sønnen.

Som sagt; dette var en jobb som var ganske krevende å gjøre. Død, sykdom og sviktende foreldre er nette det bokhandlerne ønsker seg til pallesalg heller.

Derfor er det prisverdig at forlag og forfatter grep fatt i temaet og at vi fikk et så godt boksamarbeid.

For barna er det skumlere at vi ikke våger å snakke om det vonde livet har å by på. For de vet at det finnes - uansett.

Illustrasjonene er laget i papircollage. Teksten er skrevet av Anne Kristin Aasmundtveit og boken kom ut på IKO forlag i 2006. Kari Steinnes Christoffersen stod for designjobben. Bildene dere ser her er 'råformater', uten beskjæring og uten tekstfelt. Kari hadde en fin løsning der tekstfeltene ble integrert i bildene.

Boken vant Emmausprisen i 2006 og Sølv i klassen for bildebøker i Visueltkonkurransen 2007.

Østenfor sol vestenfor måne

2010-07-26T07:14:00.000-07:00

En av mine første oppdrag som bokillustratør var å illustrere Østenfor sol, vestenfor måne. Tittelen bringer assosiasjoner til noen vakre bilder laget av illustratøren Theodor Kittelsen, som har illustrert Kvitebjørn kong Valemon. De to historier trolig har samme opprinnelse, men det er også mange forskjeller. I Kittelsens bilder harden hvite bjørnen likheter med trollene han senere er blitt så berømt for. Likhetene er også til storbønder og ansiktsskildring av kongen i et annet eventyr. Det er maskulint, litt brutalt og med plirende øyne.

Prinsessen rir på baksiden av bjørnen er merkelig anonym.

For meg er jenta viktig, og jeg ville vise henne utvikling i bildene.

Om eventyret:

Historien forteller om en jente som er yngst av alle søstrene. Vi hører i fortellingen søstrene er ute og leker, så vi forstår at hun er trolig er ganske ung når historien starter. Hennes fattige foreldre llover henne bort til en en hvit bjørn. Til gjengjeld får de økonomisk kompensasjon som vil gjøre slutt på deres fattigdom. En stormfull torsdagskveld kommer bjørnen

for å hente jenta mot hennes vilje.

Bjørnen tar henne i sitt slott og om natten kommer han til henne i skikkelse av en mann. Den neste dagen er han igjen en bjørn, og hun må love aldri å se på ham i hans menneskelige form. Til tross for et godt liv med bjørnen lengter hun hjem og til slutt går bjørnen med på å la henne besøke hennes familie.

Moren klarer snart å lokke hele historien ut av henne, og overbeviser henne til å tenne et lys for å se hvem han er.

Om natten tenner hun lyser lyset og forelsker seg blir forelsket i den vakre prinsen som sover ved siden av henne.

Dråper av voks fra lyset på skjorten drypper på skjorten hans og vekker ham, og i sinne og sorg forteller henne at han nå må skilles. Hadde hun ventet bare tre dager ville han ha vært en fri mann: Nå må han dra østenfor sol, vestenfor måne, for å gifte seg med et trollprinsesse. Hennes mor har kastet en trolldom så han har form av en bjørn i dagslys. Jenta gråter bittert, og hun våkner opp neste morgen alene i en grønn glenne i skogen. Dette er vendepunktet i historien. Etter å ha vært en passiv offer for andre folks beslutninger, begynner hun nå å ta egne valg og se konsekvensene av egne handlinger, som at det forliser hundrevis av skip der hun farer fram på jakten etter prinsen.

Hun reiser med vinden, finner trollslottet. . Trollene prøve å vaske voksflekkene fra skjorten hans, men hvert forsøk gjør at skjorten ser verre ut. Til slutt får jenta prøve, og hun fjerner alle flekker inntil skjorten er blank og hvit. Trollene sprekker og blir til stein.

Og prinsen og jenta er endelig frie og forente.

Om illustrasjonene

Oppdraget var en del av en serie Cappelen utga på begynnelsen av nittitallet. Alle de andre utgivelsene var i farger, og at de ønsket seg fargeillustrasjoner, ikke blyant, slik jeg ønsket. Jeg valgte en teknikk som både var tidkrevende - og dyr:

Først lagde jeg blyanttegninger, fotograferte dem, overførte dem på fotopapir. Bildene ble bleket, sepiatoned - og til slutt retusjert med akvarell og oljefarger. En veldig langsom prosess, og jeg ville aldri ha gjort det slik i dag! Tegningen ovenfor er inspirert av et sted jeg er veldig glad i, i Hemsedal. Å se tegningen i arkivet mitt nå, får meg umiddelbart til å ville dra tilbake til dette vidunderlige stedet.

...som ikke ble noe av

2010-06-15T03:38:00.001-07:00

Jomfruen. Illustrasjon til ikke realisert prosjekt der de astrologiske tegnene spilte en viktig rolle.

Jeg tilhører den gruppen mennesker som ikke kan fordra å gi opp en utfordring. I blant kan det være en forbannelse, som når jeg tar meg vann over hodet med et prosjekt som er altfor omfattende. Det er svært få illustrasjonsoppdrag jeg har tatt på meg som jeg ikke har gjennomført. I farten kommer jeg bare på to - og det ene var til egen tekst.

Som regel vet jeg veldig raskt om en tekst passer for meg. De kan være svært forskjellige, men det må skje noe i meg mens jeg leser, det kommer en kriblende følelse inni meg. Ikke nødvendigvis i form av bilder, selv om det hender, men en fornemmelse av tekstens indre muligheter.

En gang for lenge siden hadde jeg en bokidé.

Bokidéen sprang ut fra en erkjennelse av at jeg ikke rakk å få med meg det som skjedde rundt meg, jeg var alltid begravd i så mye arbeid. I blant kikket jeg ut av vinduet: Snø. Det var visst vinter. Neste gang jeg så ut var det også noe hvitt som falt; fnokk fra avblomstret løvetann. Jeg syntes det var trist at jeg ikke egentlig sanset det som omga meg, fordi jeg var så oppslukt av arbeidet.

Jeg husker at idéen kom - som et bilde. Ordene TID og DIT er speilvendte bokstavkombinasjoner, men de representerer jo samtidig aspektene tid og sted.

Jeg ville lage en fortelling der tid og sted og astronomiske himmeltegn spilte hovedrollene. En jente vandrer gjennom et skiftende landskap og treffer forskjellige skapninger. Hun husker ikke hvem hun er. Og hun jakter på en skikkelse som hele tiden er utenfor rekkevidde. Jenta treffer på Væren, på Tyren, på Tvillingene osv. og ender opp ved begynnelsen før hun innser at hun har grepet saken feil an. Hun har løpt etter seg selv. Kort fortalt; historien var altfor komplisert og symbolmettet. Jeg fikk hjelp av min slektning Linn som stod modell for jenta. Hun er nå en voksen dame - og selv mor.

Nå fant jeg denne illustrasjonen i skuffen. Og mimrer litt over den tiden da den ble laget.

Samarbeid med Merete Morken Andersen 1: Store sauen Signes lille sovebok

2010-05-19T03:21:00.000-07:00

Et blogginnlegg om store sauen Signe og hennes eldre svoger som er mindre - og hvordan jeg skulle tegne dem.

Omslaget til Store sauenSignes lille sovebok, tekst av Merete Morken Andersen, Gyldendal 2004.

Begynnelsen på begynnelsen

Dette er første av fire innlegg på bloggen som handler om fire små bildebøker jeg har laget sammen med Merete Morken Andersen. Det har vært et veldig hyggelig samarbeid som jeg gjerne forteller om!

I mai 2010 skal jeg på skolebesøk i Øyer kommune, og jeg tenkte det kunne være en god idé å skrive om de bøkene jeg kommer til å snakke om på skolene. Kanskje er det noen som vil lese mer etter å ha hatt besøk av meg i klassen?

Det er fire bøker i denne serien:

Omslagene til de fire bøkene: Store sauen Signes lille sovebok, Flinke fuglen Fies lille flyttebok, Raske reven Rogers lille rotebok, Gode grisen Gautes lille gråtebok

Det disse bøkene har felles, bortsett fra størrelsen (de er små og nesten kvadratiske) og tegnemåten (blyant og tørrpastell på grått papir) er at de handler om dyr (selv om hver bok handler om forskjellige dyr, og en av dem handler om fugler, for å være nøyaktig) og de har alle en bokstav som du møter ekstra ofte i hver fortelling.

Boken om sauen Signe ble den første vi laget, og den kom ut på Gyldendal forlag i 2004. Jeg husker hvor glad jeg ble for å få denne oppgaven, for leg likte så godt måten fortellingen var skrevet. Jeg tror det er fordi den gir mange muligheter, både for leseren og for meg som skulle illustrere den. Det er ikke sikkert at de yngste leserne vet hva en svoger er, for eksempel. Det gjør ingenting. Fortelleren sier akkurat passe om hvem hovedpersonene er, uten for mange eller for lite detaljer.

Jeg har forsøkt å følge teksten så godt jeg kan. Signe virker helt utslitt til å begynne med. Men da svogeren dukker opp (ja, hva er egentlig en svoger?) kvikner hun litt til. Vi får vite at han er liten av vekst, men eldre enn Signe. Derfor får han være lengre oppe.

Hva vet jeg om sau?

Jeg har et lite småbruk sørøst for Oslo, ved foten av Munkerudkollen.

(Det lyder ikke like flott som begynnelsen på Min afrikanske far, skrevet av Karen Blixens. Det er en fin bok, om du ikke har lest den.)

Dette bildet er fra samme år som boken om Signe og Sverre og er tatt av fotografen Ragnar Hartvig. Gjeterhunden Pinot sitter til venstre, nevøen hans Tokaj som var yngre, men større, er til høyre. Og bakom troner Hilde, Marie og Marek. Genseren til Marek har jeg strikket selv, av ulla til sauene våre. Og siden vi har spælsau; jo, den stikker.

Mannen min Marek og datteren min Marie og jeg har 17 mål med hage, beiter, og blandingsskog. Vi kom til dette stedet for 14 år siden, og det var hunden vår Pinot sin skyld at vi kjøpte stedet uten å ha vært inne i huset en gang. Vi så bare at det var helt riktig at her skulle vi bo! Pinot er forresten med i flere av bøkene mine: Hvor er mamma? , Hvor er pappa?, Den riktige vind og De hellige tre narrer. Pinot som døde for et år siden, mett av dage etter et langt og godt liv, var en gjeterhund, en border collie, og han hadde alltid krefter til å stå på, lenge etter at andre var utslitte. Vi bodde først tre år i byen sammen med ham, men fant ut at for å få hvile litt måtte vi flytte til landet og sørge for at han fikk noen sauer å passe på.

Nå viste det seg at det ikke ble så fredlig på landet like vel (som du kan lese om i Hvor er mamma/pappa), men det var ikke bare Pinot sin skyld. Det gode livet på landet er et liv i stadig nye gjøremål. Men nok om det!

Jeg skulle jo skrive om sauer. Allerede i tittelen på boka får vi vite at Signe er en stor sau. Og svogeren Sverre, som er vær, er mindre. Oftest er det slik i blant sauer at væren er størst. Og han er sterk. Og noen ganger ganske sint. Jeg har blitt stanget et par ganger av værer. Selv om jeg nettopp har stått og kost med dem kan de brått bestemme seg for at nå skal du få! Og det kjennes omtrent som å bli truffet av toget (skjønt, det har jeg aldri opplevd, så kanskje jeg tar feil. Men det var veldig, veldig vondt i alle fall).

Vi har hatt tre typer sau i de årene vi har bodd her: Dalasau, spælsau og gammel spæl. Den første typen, dala, er store og tunge sauer som har ’kreppet’ull, det vil si at ulla er småkrøllete. Når man spinner garn blir det ganske mykt, luftig og elastisk. Spælsauen har mye glattere ull med dekkhår ytterst som holder dem tørre selv om det regner. Men de er mindre og magrere og har mye lengre ’fjes.’ Hvis du sammenligner med illustrasjonene i boka kan du kanskje se at Signe må være en dalasau, mens svogeren er en liten spælvær.

Dette er sauene vi har på gården nå: Bakerst er Marte, Lille-Maren og Hilde-Marie. (Det er Marie som finner på disse slue navnene; hun har funnet ut at vi ikke slakter sauer som har samme navn som menneskene i familien vår). Den brune med horn er ikke en vær. Det er Maren som er sjefen over alle. Hun er gammel spæl. Og foran til høyre står Kull, hun er blitt mye større siden dette bildet ble tatt for to år siden. Hun er halvt dala og halvt gammel spæl. Vi har ingen vær lenger. Like greit, det.

Det virker som om Signe er litt overtrøtt, for enda så sliten hun er, begynner hun å hoppe i sengen. Det blir svogeren gretten. Han trekker dyna over hodet hennes.

Hvis Signe og Sverre hadde vært mennesker, hvordan hadde de vært da? Jeg tror at Signe liker rosa kjoler. Og så har hun store, varme kosedyrtøfler. Det var ikke noen hund i denne historien, derfor har tøflene fått snute som hunden vår Pinot. I blant er Signe litt rampete. Derfor leser hun en diktsamling som heter Sorte får. Den har jeg laget omslag til i virkeligheten, faktisk. Sverre forestiller jeg meg at har en falmet strikkejakke og brungrå rutete tøfler. Jeg kan tenke meg at han liker røkt kolje med kålrabistappe til middag. Og så er han sikkert veldig god på kryssord.

Sverre finner fram kortstokken og tenner pipa (Hmm; ikke ofte det er røyking i barnebøker lenger!) og venter på stillheten.

Men Stine vrir seg som en orm under dyna, for hun har så mye å tenke på.

Nå er dagen slutt, sier svoger Sverre. Alt du ikke har gjort kan vente til i morgen.

Og slik fortsetter de; Signe prøver å holde seg våken alt hun kan, svoger Sverre prøver å få stillheten til å komme. Han ber henne telle sauer for å sovne.

Sauer bor i fjøs. Men siden disse sauene kan legge kabal og har seng (det forteller jo teksten) måtte jeg gjøre fjøset litt koselig. Riktignok er sengen fylt med halm og det står en høygaffel ved siden av Sverre. Men bak ham er en krydderhylle, og i vinduskarmen har Signe en rosa potteplante. Og i andre illustrasjoner ser vi at hun har ullkarder og strikketøy. Jeg ville ikke putte altfor mye ting i bildene som ikke har med fortellingen å gjøre, men jeg har en mistanke om at hun er ganske god på å lage trolldeigfigurer også.

Telle sauer? spør Signe med litt lavere stemme, Hvordan gjør man det?

Og så lærer svogeren henne det gamle trikset med å telle sauer som hopper over et gjerde én etter én.

Men jeg er jo sau selv! Sier Signe og kommer på at det er også svoger Sverre – og alle venninnene.

Så får du telle kjentfolk, sier svoger Sverre, men han vil ikke telles; han er en vær. Han fortsetter med kabalen. Og Signe begynner å telle sauer.

Du skal ikke tro at en sau bare er en sau! Alle sauene vi har hatt har vært forskjellige. Noen er tykke andre har lang hale, eller en sort flekk på nesa. Noen har krøllete pannelugg, eller kinnskjegg. Og humøret kan være veldig forskjellig. Den klokeste og snilleste sauen vi noen gang har hatt, det er Maren. I oppslagene der Signe teller sauer har jeg prøvd å få med portretter av mange av de sauene vi har hatt.

Sauene kommer i alle størrelser og fasonger. Signe teller og teller. Og …teller. Helt til det blir helt tomt i hodet. Som en fin, varm bølge.

Svogeren har fått kabalen til å gå opp. Nå kikker han bort på Signe som sover stille.

Jeg skal røpe en hemmelighet om hvordan illustrasjonene er laget. Alle bildene i de fire bøkene er laget i blyant og tørrpastell på grått papir. Hvorfor det?

Fordi det går fortere enn hvis papiret er hvitt! Når jeg har den grå papirfrgen, mellomtonen, kan jeg skyggelegge med blyant og bruke hvit pastellblyant for å lage lys – og slik sparer jeg masse tid! Og det kommer godt med når man har sauer. For de finner på mye rart.

En gang var det noen rampete lam som krøp under gjerdet. Da ble mødrene så engstelige at de ikke brød seg om de fikk støt eller ei, og hoppet over, de også. Og så gikk de til nabohuset og spiste opp alle blomstene i hagen. Akkurat da var jeg ikke veldig blid på dem. Det ble husarrest på hele gjengen.

Når Signe endelig sover blir Sverre stille og vennlig han også. Han sukker og legger seg forsiktig ned ved fotenden av sengen og trekker dyna over dem begge. Så lukker han øynene og sover han også.

På siste side i boka står det:

Lille svoger Sverre og store sauen Signe

Møtes der inne i den mørke, varme søvnen. De nikker og hilser.

Dette er stillheten, tenker de.

Her er alt godt.

Samarbeid med Merete Morken Andersen 2: Flinke fuglen Fies lille flyttebok

2010-05-18T03:00:00.000-07:00

Omslaget til Flinke fuglen Fies lille flyttebok, tekst av Merete Morken Andersen, Gyldendal 2005.

I det første bildet i fortellingen har jeg tegnet hjemmet til Fie. Vi ser bare litt av stjerten hennes i bildet. Fie selv er så opptatt med å pusse og stelle at hun nesten forsvinner i alt det fine og hyggelige hjemmet hennes inneholder. Hun er som en tjener i sitt eget hjem, for hun har jo ikke tid til å nyte alt det hun har samlet rundt seg.

Det første oppslaget i boken

Gjett hva slags fugl Fie er?

Før jeg begynte på de ferdige bildene lagde jeg mange skisser. Jeg lette blant virkelige fugler etter en fugleart som kunne passe som forbilde. En høne, tenkte jeg. Men Fie virker mye smartere og kvikkere. Dessuten er ikke høner trekkfugler ,akkurat! Jeg ville heller ikke at leserne skulle henge seg opp i detaljer; om jeg hadde tegnet en vinge rett i forhold til hva slags fugl det er.

Slik ser vi Fie ordentlig for første gang.

I teksten står det: ’Ikke noe sted er det så fine ting som hjemme hos henne. Dette er min smak sier Fie, Det er sånn jeg liker det. Jeg har min egen stil. ’

Men hva med Fie selv? Det skriver forfatteren ingenting om. Det passer fint for den som skal illustrere. Hvis forfatteren forteller nøyaktig hver detalj, da blir det jo ingenting igjen å utforske for illustratøren! (Tusen takk, Merete!)

Kanskje er Fie en slags linerle?

Disse kvikke små fuglene i grått, hvitt og sort har en elegant liten smekke foran, nesten som en liten stuepike. Linerler tripper av sted med så raske skritt at du nesten ikke ser føttene deres. Det passer bra, siden Fie ustanselig holder på med husarbeid. Nettopp derfor har jeg tegnet henne med et lite kappeforkle. Og små gule silketøfler med pusekant. Legg merke til Fies spinkle armer. Jo, det er armer, selv om hun er en fugl. Jeg prøvde å tegne henne med vinger, men da så hun så merkelig ut når hun gjorde andre ting enn å fly.

Hvordan ser et fuglereir ut fra innsiden?

Er trekkfuglers reir annerledes enn stamfugler? Jeg begynte å skisse et reir, men fant ut at det var mer spennende om Fie hadde et ordentlig hus med mange rom. Ved å møblere rommene med gjenstander kunne jeg fortelle litt om hvordan jeg ser for meg at Fie liker å ha det.

Lille Fie er en trekkfugl, men har aldri vært med på reisen til Syden før. Hvor er forresten Syden, og hva foregår der? Hun har ikke lyst til å finne ut av det. Fie vil heller være hjemme.

Jeg blir her, gjentar hun for seg selv. Jeg må passe på tingene mine.

Så kommer Fryktløse Finn på besøk!

Finn er en rastløs fyr som kjenner et sug i magen, en prikking i vingene. Det er lengselen etter Syden. Men han har tid til en rask kopp kaffe hos sin venninne Fie. Kaffen må være kruttsterk og varm, og han blir aldri sittende lenge.
Hvis Finn hadde vært en virkelig fugl tenker jeg at han ville sett ut som en spettmeis. Men spettmeiser holder seg i Norge om vinteren!

Uansett; Finn er en reisevant fugl. Litt somThor Heyerdahl, tenker jeg.
Fie har noe felles med de jentene/kvinnene vi møter i den nederlandske maleren Jan Vermeer’s bilder: Han malte dem ofte i vakre rom der vi kanskje betrakter dem gjennom en døråpning eller med lys som kommer inn fra et vindu. De virker så fornøyde, så opptatte av det de gjør og har slett ingen utforskertrang overfor verden utenfor.

Bildet til høyre er malt av Jan Vermeer og henger i Metropolitan Museum of Arts i New York

Når vennene roper til Fie for å få henne med i reiseforberedelsene blir hun urolig og spiller på flygel for å overdøve dem. I de fleste bildene fra Fies' hjem er det harmoni og orden, men i dette bildet er det en sarkofag, en flaskepost og en sparegris for finnerlønn. Jeg har altså tegnet en kiste for en farao hjemme hos Fie. Enda det ikke står i teksten.

Fie er stolt over å ha sin egen stil. Tidlig i boken har jeg tegnet en kurv for lånte fjær, det står heller ikke i teksten. Kanskje Fie trenger å finne ut hvem hun er?

Fie trenger frisk luft, og heldigvis gir ikke vennen Finn opp så lett. Også bildet over har sin inspirasjon fra Vermeer:

Denne jenta til høyre, malt av Vermeer, ser ikke fullt så tilfreds ut som mange av de andre han har malt. Det er noe blekt og blodfattig over ansiktet hennes og hun sitter litt lutrygget over instrumentet. Øynene er alvorlige og mørke, smilet er skrått og halvhjertet. Lyset ser ut til å komme fra tilskuerens synsvinkel. Hvis hun vil ut av rommet må hun gå forbi oss som ser på, virker det som. Kanskje hun har fått beskjed om å øve på pianoet, men har ikke lyst?

Inspirasjonen til Fies hjem fant jeg i en amerikansk bok om skandinavisk hjem. Noen kommenterte at det minnet litt om den danske maleren Hammerhøi som du ser et eksempel på her:

Jeg skulle ønske jeg hadde kjent til bildene til Vilhelm Hammershøi da jeg lagde boken om Fie. Men det gjorde jeg ikke!

Det lille bildet til høyre er kanskje det jeg liker aller best i hele boken. Så liten og hjelpesløs Fie kjenner seg. Men så har hun verdens beste venn; Fryktløse Finn. En sånn venn vil jeg også ha!

Vennen Finn klarer til slutt å overtale Fie til å reise. Når man samler på mange ting er det vanskelig å reise fra dem. Fie kan bare ta med seg noen enkle gjenstander på reisen. Hva skal hun gjøre med resten? Løsningen blir å gi det bort, alt sammen. Fie tar det tungt, men Finn og de andre vennene hjelper henne med å bære ut alt til skogbunnen der skogens beboere kan komme og hente det de trenger.

Det siste Fie gir fra seg er det lille stuepikeforkleet. Hva slags stil har jeg nå da? spør hun Fryktløse Finn. Nå som alle sakene min er borte.

Men jenta mi, sier Finn og hjelper henne på med svipptursekken og fotoapparatet.

Nå er du midt mellom to stiler.

Det er den beste stilen.

Sammenlignet med det første oppslaget i boken, som viser det samme rommet som her, har det skjedd store forandringer. Mot den tomme bakgrunnen blir Fie tydelig. Og se på hodet hennes:

Dette er den eneste gangen vi ser henne uten tørkle. I bildene foran har hun hatt hodet tildekket, og hun tar tørkleet på seg igjen i senere bilder også.

Ibildene til Vermeer har damene ofte et hodeplagg som skjuler håret. På begynnelsen av fortellingen har Fie et tørkle knyttet rundt hodet slik mange damer gjorde da jeg var liten. Når tørkleet var knytt foran; da var det tid for rengjøring. Tenk på alt bråket som er nå om dagen i hele Europa, om muslimske jenter skal gå med skaut eller ikke. Det er ikke så lenge siden det var vanlig her i landet heller.

Fie beholder hodetørkleet etter å ha gitt bort det meste hun eier, men hun knytter det på en ny måte: Slik en reisende ville gjøre det.

Landskapet helt til slutt i boka er utsikten over skoleveien min der jeg vokste opp på Nesodden. På vei hjem fra skolen kunne jeg se utover Søndre Spro i forgrunnen og åsene i Asker og Slemmestad bak. Og ved siden av veien var et stort eiketre der man kunne sette seg inntil den varme stammen og drømme om framtidige reiser. Jeg ser på det hver gang jeg kommer tilbake på besøk til familiehjemmet mitt.

Samarbeid med Merete Morken Andersen 3: Raske reven Roger

2010-05-04T00:32:00.000-07:00

Klikk på bildene for å se dem i større format: Her er omslag til Raske reven Roger som utkom på Gyldendal Barn og Ungdom i 2006. Denne boken slo spsesielt godt an hos de unge mannlige leserne. Mange kunne nok kjenne seg igjen i den aktive kreative karen. At det er en R-bok forteller både tittel og gjenstander som omgir Roger på omslaget.

Orden og rydding er ikke Rogers sterkeste side. Livet er for kort til slike kjedelige handlinger. Å si rrr rent er heller ikke det Roger kan best. Uten at det bekymrer ham særlig.

For Roger er travelt opptatt med et nytt prosjekt. Han bygger!

Bekymre seg, det gjør derimot tante Reidun, her ytterst til venstre i bildet. Hun venter besøk av alle tantene i familien,og før besøket prøver hun fortvilet - og nytteløst - å lære Roger å snakke rent.

Tantene vil forferdelig gjerne hilse på godgutten Roger. Men Reidun påstår han er syk og slett ikke kan besøkes på rommet hans. Nyheten forferder tantene som fritter ut hva slags sykdom det kan være. Og tilslutt må Reidun innrømme at han ikke akkurat er syk. Det er bare rotete på rommet og han kan ikke si r-r.

Har du forsøkt å lære ham, spør tantene.

Jeg prøver og prøver, sier Reidun.

Men han vil ikke øve.

Og hun prøver å lede oppmerksomheten bort på det bugnende bordet der alle slags lekkerbiskener er satt fram.

Roger, han har faktisk hørt alt sammen, der han står på andre siden av døren og lytter.

Men i alle dagej, sier han til seg selv. Ej det så fajlig da, om jeg ikke kan si Ejj?

Så løper han til badet, der han skrubber neglene mens han øver på å si R:

EJJJJ, sier han.

EJJJJ.

Men det går ikke.

Nå gjør han entré med rene og nylakkerte røde negler. Må jeg få inviteje til noe mojjo? sier han, og leder tantene til det han har bygget på i hemmelighet.

Hva får de se? En fornøyelsespark! Alle tantene kaster seg ut i moroa i Rogers egenkonstruerte attraksjoner. Og Roger er fornøyd, han stoler på egne ferdigheter. At han ikke kan si R bekymrer ham ikke i det hele tatt. Han kan jo øve litt foran speilet? Eller mens han sitter på karusellen og kjører rundt og rundt mens han ruller med tungen. Det er ikke sikkert det er så mye som skal til.

Om arbeidet med boken

Roger og Reidun er begge energiske karakterer. Roger bygger. Reidun baker og braser og hun er opptatt av at familiesammenkomsten må bli vellykket. Der Roger konstruerer og eksperimenterer er Reidun mest opptatt av å holde fasade. Jeg trengte et interiør som ga muligheter til dem begge. Siden rever bor i hi var det naturlig å ha hvelvede korridorer og rom. Men Reidun er en renslig og effektiv rev, så her måtte det være rom for rysjer og raffinement også. Derfor er kjøkkenet inspirert av Bilbo Baggins hjem fra Lord of The Rings blandet med filmene om Emil i Lønneberget. Mot slutten av boken kommer vi inn i spisestuen. Et revehi er sikkert vanligvis ganske mørkt, selv om de sies å ha minst 7 utganger. Jeg lette etter et interiør som kunne virke innbydende og passe til et kalas med mange rundt bordet. Og fant det i Claude Monets hjem i Giverny!

Samarbeid med Merete Morken Andersen 4: Gode Grisen Gaute

2010-05-03T04:06:00.000-07:00

Gode grisen Gaute kom også ut på Alma forlag i Danmark i 2008. Hokusai's bølge dukker opp flere steder i boka, for Gaute må stadig gråte noen tårer i ensomhet, tårer som minner om de salte bølger på det uendelige osean...

Gode grisen Gaute var siste bok i rekken jeg laget sammen med Merete Morken Andersen - i denne omgang. Teknisk er den løst på nøyaktig samme måte som de tre forgående: Det er et lyst grått Ingres papir illustrert med bløt tegneblyant og pastellblyanter. Dette er sett med fargeblyanter som Faber Castell lager, og for meg er det ergelig at ikke den hvite selges separat, slik de andre fargene gjør; den hvite man kan kjøpe løst er ikke samme kvalitet som den som er i settet Hvitfargen brukes både som egenfarge i illustrasjonene, og ofte under andre; særlig den gule. Paletten er strengt tatt brutt ned til blyantens gråvalører, hvitt, prøyserblå, engelsk rød og oker. Det hender at en annen farge dukker opp i en av bøkene, men dette er de faste fargene som går igjen.

Gautes bolig har noe uutluftet og mørkt over seg, og det slår meg når jeg ser bildene igjen at jeg ubevisst har utelatt alle vinduer og dører. Man aner et skap og ser en ruvende bokhylle, skjønt hans leseferdigheter er noe manglende. Stilen på interiøret kan kalles en usikker mix av biedermeier og tilfeldigheter.

Grisen Gaute er en god gris, men ikke alltid riktig glad. I dag er det noe som rumler i magen, og Gaute går ut fra at det må være noen der inne. Noen som vil ut.

Ger der Gautes rake motsetning. (Man kan vel undres litt over hva hun får ut av vennskapet, men kanskje hun også ubevisst har lengtet etter en liten griseunge på G)

På sjeselongen drømmer Gaute om at han hadde noen som holdt av ham... en liten god gris med grønne gamasjer. En som het Georg.

Savnet og ensomheten får tårene til å trille. Tårene smaker salt; som de salte bølger på det uendelige osean, som han sier til seg selv om og om igjen.

Brått ringer telefonen, og det er venninnnen Gerd som inviterer på et gourmetmåltid. Og ingen dikkedarier fra Gautes side nytter.

Hos Gerd er det ryddig, moderne. Japanske tresnitt og interiørelementer finnes på flere av oppslagene.

På veien i drosjen er Gaute overveldet av tanken på at han skal bli mor. Og han har knapt kommet inn i entreen før han røper den stolte hemmeligheten til Gerd. Men Gerd som i motsetning til Gaute er en lesekyndig person konstaterer raskt at det neppe er noen liten Georg på gang.

Gaute tar nyheten tungt. Han ønsker seg så veldig en å snakke med, han er så ensom. men Gerd geleider ham inn i spisestuen der de inntar et bedre måltid (og det er gøy å se den danske oversettelsen som avviker litt fra den norske menyen), mens hun sakte bearbeider Gaute til å godta at han slett ikke trenger noen liten griseunge; han har jo henne!

Mens de spiser merker Gaute hvordan magen roer seg og det slett ikke kjennes ut som noen vil ut. Det er ikke lenger de salte bølger på et uendelig osean. Snarere kjennes det som en liten vårbekk. Gerd mener at det eneste Gaute kanskje bør innføre i livet er en smule gymnastikk.Gaute beundrer Gerds klokskap og drister seg til å spørre om Gerd kan hjelpe ham med en bitteliten ting...

...lære ham å lese?

Gerd er ikke den som lar seg skremme av en ny utfordring. Vi forlater dem der de inntar kaffen i solnedgangen mens Gerd spør hvordan han har det og Gaute svarer at han er som en glitrende galakse...

Om karakterene i boka:

Jeg pleier ofte å basere en karakter på virkelige personer. Slik blir det lettere for meg å fylle ut sider av dem som manuset ikke forteller noe om. Jeg tror det skal få forbli min hemmelighet hvem som er forbilde til Gaute, men Gerd kan jeg fortelle om: Jeg så av teksten at jeg trengte en heltinne som var allsidig. Her er en kvinnefigur som både er kunnskapsrik, empatisk og handlekraftig. Det er ikke mange slike figurer i barnelitteraturen. Og fantes det noen forbilder som hadde alle disse evnene? En stund grublet jeg over Magica von Tryll, men hun er jo ikke verken snill eller omsorgsfull. Huttetu hvis Gaute hadde havnet i hennes vold! Nå er jo ikke Magica noen eksisterende person, men Carl Barks har basert henne på Sofia Loren.. og hun har jo alle disse egenskapene. Men kanskje var hun hakket for lummer for å passe i fortellingen. Det hviler en underlig stemning i boka fra første oppslag; en blanding av uskyld og uutluftethet i Gautes univers. En Magica inn i dette kunne bli en farlig blanding, tenkte jeg. Men det fantes en annen kvinne som har matkunnskap, er stilikon; intelligent, leken og myk kvinne: Nigella Lawson.

Nigella Lawson i selskap av en gravid gris ved navn Gaute? Jeg har gitt Gautes venninne hale og tror hun er en slags engelsk setter i boka. Men egentlig er hun vel en kattekvinne?

Les hva Nina Goga skrev på Barnebokkritikk om de fire bøkene

http://www.barnebokkritikk.no/modules.php?name=Reviews&file=print&id=487

Presseomtale av boken Med kråkenebb og kråkeføter

2010-04-27T02:53:00.000-07:00

Noen klipp fra omtale i pressen:

21.april Dagsavisen

Bergens Tidende 26.april

Faksimile fra Bergens Tidende 26.04 der boken Med kråkenebb og kråkeføter blir godt presentert. Klikk på bildet for å lese teksten.

28.april Haugesunds Avis

Med blikk for fuglar
Haugesunds Avis - 28.04.2010 - Side: 34
Per Olav Kaldestad har vore interessert i fuglar sidan han var barn. No kjem ham med ei biledbok med blikk på fuglar og andre skapningar.
Tekst: Truls Horvei

STORD: Tidlegare har han laga dikt utan bilde. Forlaget Cappelen Damm ville ha ei gjennomillustrert bok. Dermed blei bokprosjektet «Med kråkenebb og kråkeføter» fødd.

- Eg ville gjerne ha Hilde Kramer som illustratør. Ho sa ja med ein gong. Illustrasjonane har blitt styrande for dynamikken i boka. Eg hadde stort sett dikta ferdige før ho kom inn, og har berre flytta på dei, seier Kaldestad.

Frie tøylar

Han synest prosessen med boka har vore kjekk. Illustratøren har fått temmeleg fri tøylar. Kråkediktet blir nærast dadaistisk i forma. Nisediktet bølgjer seg rytmisk over sidene slik nisa sym.

- Dei sentrallyriske dikta får stå i fred. Dikta følgjer årstidene. Her er regledikt, rimande dikt, ein sonett utan rim, og fleire fuglar har fått eigne diktsuitar.

Kaldestad har alltid vore oppteken av fuglar. I boka har han til og med funne opp eit par nye, bergskvett og myrspringaren.

- Hilde Kramer prøvde å googla desse fuglane, utan å finna noko, smiler forfattaren.

Barn som lesar

Etter kvart kom det og dyr og fiskar i Kaldestad sitt poetiske univers. Men tenkjer han på dei unge lesarane sine når han skriv dikt for barn?

- Eg gjer nok det, men eg tenkjer mest på å uttrykka noko sjøl. Desse dikta skal vera like viktig for meg som for barna. Eg synest tekstar til barn skal ha kvalitetar som vaksne kan få noko ut av. Klang, ordbilde, rytme er barn opptekne av. Dei arbeider seg inn i språket, trør over grensa og får tilbakemeldingar. Det fine med diktaren er at han gjer det same, seier Kaldestad.

Høg kvalitet

Han slutta å undervisa på lærarhøgskulen på Stord i 1997 og har sidan vore forfattar på heiltid. I 13 år har han vore redaktør for «Årboka - Litteratur for barn og unge» saman med Karin Beate Vold, og har dermed god oversikt over den norske barnelitteraturen.

- Korleis står det til på dette feltet i dag?

- Dei siste 20 åra har det skjedd utruleg mykje spennande innan bildeboka og ungdomslitteraturen. Sistnemnde er prega av at det har blitt meir litteratur enn tilrettelagde forteljingar for barn og unge. Vi har viktige forfattarar som Tor Fretheim, Rune Belsvik, Bjørn Sortland, Ingvar Ambjørnsen.

Bildeboka

Bildeboka står sterkt meiner Kaldestad. Kunstnarparet Svein Nyhus og Gro Dahle er i ein klasse for seg. Fam Ekman har laga både tekst og bilde lenge.

- Øyvind Torseter og Bjørn Sortland, Per Dybvig og Bjørn F. Rørvik og Stian Hole er nye viktige namn. Hans Sande og Gry Moursund er også eineståande. Dei nye illustratørane tar seg til rette, og er med å utvida og utdjupa tekstane.

Kaldestad meiner det er ein viss mangel på gode bildeboktekstar. Han ser óg for seg at bilderomanen vil utvikla seg, det som blir kalla graphic novel - for alle aldersgrupper.

30.april Dag og tid

3.mai Vårt Land
Fra Vårt Land 3.mai. Klikk på bildet for å se i større format.
3.mai Bergens Tidende

Bergens Tidende 3.mai. Klikk på bildet for å se i større format

3.mai Bok i P2: Kaldestad og Kramer
Å vise det store i det lille er noe av drivkraften bak Per Olav Kaldestad og Hilde Kramers nye diktbok for barn. - Jeg var veldig fascinert av fugler da jeg var liten, og den interessen har vart hele livet, sier Per Olav Kaldestad til Anne Cathrine Straume i Bok i P2. (Bok i P2 - 03.05.2010)
Her kan du høre innslaget på P2: http://www1.nrk.no/nett-tv/klipp/633508

Foto: Anne Cathrine Straume
Podkast Bok i P2
- Jeg var veldig fascinert av fugler da jeg var liten, og den interessen har vart hele livet, sier Per Olav Kaldestad.
Og på Stord, der han bor, skulle det være rikelig med tilfang på fugler å betrakte. Så har Kaldestad hatt med dikt om fugler i alle diktbøkene han har gitt ut. Denne gangen bestemte han seg for at diktene i "Med kråkenebb og kråkeføter" bare skulle handle om fugler. Men så har det llikevel lurt seg inn både fisker og dyr - og noen fugler som slett ikke fins!
Ikke stenge diktet inne
Dét ble en utfordring for Hilde Kramer, som skulle illustrere:
Kan du se myrspringaren?
Foto: Anne Cathrine Straume
- Jeg satte meg ned og gjorde research på hvordan de så ut, men kunne ikke finne noe om dem noen steder. Jeg tenkte at navnene kanskje var ukjente for meg, siden de var omtalt på nynorsk. Inntil Per Olav kunne opplyse meg om at bergskvetten ogmyrspringaren var hans helt egne skapninger...Selv har jeg klare bilder av hvordan de ser ut, men det var viktig for meg at jeg ikke skulle skape bilder som stengte diktene inne - men heller la leseren selv få se for seg hvordan det kunne være.
Leken form
Per Olav Kaldestad har lekt seg med klanger, rim og rytme i diktene. - Små barn er glad i rim og rytmeleker. Men det er jeg også! Jeg er opptatt av klang og rytme og har mange slike dikt i alle bøkene mine. Jeg har for eksempel jobbet mye med sonnetter, sier han. Og der Kaldestad leker seg med rytme og klang, der har Kramer lekt seg med farge og form. Noen steder er illustrasjonene sylskarpt realistiske, andre ganger er uttrykket nærmere en collage eller et mønster:
- For meg er diktene en slags impresjonistiske portretter; ikke av personer, men av arter. Jeg prøver å fange dem i øyeblikket, sier Kramer, som viser til inspirasjon fra japansk kunst.
Det store i det lille
Skarven har fått sitt eget dikt. Og sitt eget bilde.
- Jeg har alltid hatt stor beundring for japansk kunst. Og det jeg gjenkjenner av det japanske i diktene til Per Olav, er et møte med et sitrende liv som ikke er fortolket inn i vår menneskeverden. Det handler om livet selv, i øyeblikket.
Og der er de på bølgelengde, illustratør og forfatter:
- Diktene er nettopp øyeblikksportretter av levende vesner. Innfallsvinkelen er nærmest som i haiku-diktet - selv om mine dikt rent formelt står langt fra haiku-diktet - nemlig å la et flyktig element møte det omsluttende, store altet og skildre hvordan livet lever i øyeblikket.
Per Olav Kaldestad tenker seg om et kort sekund, og så sier han:
- Diktene har den meningen at de viser det lille i det store, og viser hvor stort det du ser på kan bli, hvis du ser nøye nok på det.

Dikt for barn i alle aldrar
http://www.pirion.info/index.php?option=com_content&view=article&id=122:dikt-for-barn-i-alle-aldrar&catid=35:les-for-meg&Itemid=2
Skrive av Judith Sørhus Litlehamar
Dette er ei diktbok dei fleste kan ha glede av. Forfattar Kaldestad og illustratør Kramer har begge ei sterk interesse for fuglar og dyreliv, noko dei serverer borna på gullfat i denne diktsamlinga.
Her er mange dikt som er rike på bilete, rim, rytme og ordleik. Kor mykje kan ein ikkje få ut av ordet røysekatt? Tøysekatt, føysekatt, slangekatt, slyngekatt og kokekatt for å nemne noko. Og dikta er både morosame og alvorlege. Her er dikt om ekte fuglar og dyr, og om nokre me kanskje ikkje har høyrt om før. Alt saman skrive i ein leikande lett tone. Den gode rytmen i tekstane gir dei også ein musikalsk, nesten syngande dimensjon.

Illustrasjonane er fargesterke og detaljrike. Og ikkje minst utfyller dei tekstane på ein god måte. Og ei blanding av ulike utrykk, frå reine teikningar til nærmast fotomontasjar gir boka eit spanande og kreativt uttrykk, der borna stadig vil finne noko nytt. Teikningane er ein viktig del av den totale leseopplevinga.

Borna vil også truleg kjenne att mange av fuglane og dyra i samlinga. Kanskje nokon har sett eit ekte ekorn som hoppar frå grein til grein i tre?

Her er dikt for barn i alle aldrar. Og med denne boka blir det høve til å leike seg med både rim og rytme i høgtlesinga.
Med kråkenebb og kråkeføter
Av Per Olav Kaldestad
Illustrert av Hilde Kramer
Cappelen Damm 2010

Boklansering. (Igjen!)

2010-04-20T23:19:00.000-07:00

Velkommen til lansering av
Med kråkenebb og kråkeføter
Dikt om fuglar og andre skapningar

Per Olav Kaldestad (forfatter) og Hilde Kramer (illustratør) har gått sammen om å lage denne flotte boka – lekende og alvorlige dikt som feirer fugler, dyr og andre underlige skapninger. Her finnes viltre, lekne, skumle og hemmelighetsfulle dyr. Hilde Kramers illustrasjoner er inspirert av japanske tresnitt. Dette er en vakker kunstbok med humoristiske anslag.

I Cappelen Damm, Halvbroren, Akersgt. 47/49
torsdag 22. april kl 17.30

For en uke siden trillet jeg min reiseveske ut av toget og strenet mot Akersgata mens jeg tastet til Per Olav Kaldestad: Er tidlig i byen. Jeg hadde tatt et ettermiddagsfly fra Svolvær kvelden før (som måtte gjøre 2 forsøk på grunn av ... tett tåke.) Det hadde vært intense, flotte dagen i Lofoten, og jeg visste ikke at det stod en vulkan og fosset røyk som en gjenglemt kaserolle på kokeplate.

Men sekunder etter pep melding tilbake: Per Olav var askefast på vestlandet.

Men nå samler vi krefter igjen. Vulkanblaserte har vi rukket å bli på en uke. Med mindre åsene rundt Oslo brått skulle våkne og sende ut strie strømmer mot Akersgata regner vi med at alt er i rute for ny lansering torsdag 22.april.

Bok i Lofoten del 3 - takk for oss!

2010-04-20T22:18:00.001-07:00

Innholdsrike dager med mange møter med unge lesere! Jeg vil berømme de klassene jeg traff for åpen og interessert holdning til å gå i dialog. Spennende å møte så mange som hadde interesse for digital bildebehandling.

Og så - en liten utflukt med representanter for vårt vertskap - til Henningsvær. Været var hustrig - men det var en flott opplevelse. Fotografiene kan ikke romme den opplevelsen vi hadde av natur, fjell og hav.

Det er noe med dimensjonene på fjell - det ufattelige volumet. Det blir litt grått og smått fanget i kameralinsen.

Jeg skal ikke engang forsøke å beskrive duften av tusener av torskehoder til tørk. Men eksotisk å se er det.

Søt veggmosaikk i Henningsvær.

Fornøyde forfattere etter herlig fiskesuppe i Henningsvær og i selskap med noen av arrangørene: Johan Harstad, Bjørn Sortland, Wenche Rokkan Iversen, Ingunn Aamodt, Bjørn Ingvaldsen, Hege Schultz Eilertsen, Kari-Beate Krane.

Her har Kari-Beate byttet plass med undertegnede i rødt skjerf.

Takk for oss og på gjensyn, Lofoten!

Bok i Lofoten 2010 del 2

2010-04-13T15:11:00.000-07:00

A room with a view: Fantastisk utsikt fra hotellrommet over torget og kaia i Svolvær. Jeg går mellom hus og fjell og skakker så mye på hodet i undring over alt det flotte jeg ser. Nakken nesten går i vranglås!

To intense og inspirerende dager ved Bok i Lofoten! Jeg har møtt åttende, niende og tiendeklassinger fra Skrova, Svolvær, Sydalen, Laukvik, Laupstad, Gimsøy Henningsvær og Kabelvåg for å fortelle om arbeidet med Det hjertet husker.

Paulo Coelho i vinduet til bokhandleren: En god nummer to... Eller ingen over ingen ved siden? Second best? Mange ting å gruble over for en turist i eksotiske omgivelser.

Ettersom mange av elevene jeg har møtt har egne blogger har mye av dialogen handlet om hvordan man kan skape egne digitale illuastrasjoner. Jeg er imponert over mye av det fotografiske materialet de har vist meg, og interessen for digital bildebehandling er stor.

Ser for meg annonse på finn.no: Storformatkamera selges; noe restaurering må påregnes...?

Ikke bare Downing Street i London som har sin No 10...

Og jeg er jo ikke alene her på bokbesøk; Bok i Lofoten arrangeres for andre år på rad og har byr i år på møter med Inngunn Aamot, Johnny Kløften, Bjørn Ingvaldsen, Johs Røde, Johan Harstad og Sigbjørn Skåden. I tillegg til skolebesøk var det tirsdag kveld bokbad med møte med flere forfattere, og med forestillingen ”Rorschachs blekkraffineri” der Skåden samarbeider med musikerne Stein Kvaal Hageberg og Gaute Barlindhaug.

Fra bokbadet: Sigbjørn Skåden under poesi/elektronikaforestillingen ”Rorschachs blekkraffineri" framført sammen med musikerne Stein Kvaal Hageberg og Gaute Barlindhaug

Hals over hode i Svolvær? Skulptur sett utenfor et av de utallige galleriene. Manhattan gå hjem og vogg.

Er jeg den eneste som husker rekling, tørrfisk av kveite? Barndommens delikatesse postsendt fra Harstad til det lokale postkontoret på Nesodden. Det var ikke populært at pakken ikke ble hentet før påske og lå og fettet ned alt på posthylla i steikvarme i to uker.

Torsdag 15. april er det lansering av Med kråkenebb og kråkeføter av Per Olav Kaldestad og undertegnede på Cappelen Damm. Men har fuglene i Lofoten kommet oss i forkjøpet?

Bok i Lofoten 2010

2010-04-08T23:44:00.000-07:00

På Youtube finnes mye interessant materiale om Frida Kahlo, som denne dokumentaren i 6 episoder om biografi og kunst.

Jeg gleder meg til to intense dager i Lofoten der jeg møter 8 grupper fra ungdomsskolen for å fortelle om arbeidet med Frida Kahloboken; Det hjertet husker. Frida har vært en stor inspirasjonskilde for meg siden jeg startet som illlustratør, og forfatteren Bjørn Sortland har også Frida som en av sine klare favoritter.

Tirsdag kveld blir det også bokkafé der Bjørn og jeg forteller om samarbeidet arbeidet vårt.

Frida Kahlo er trolig den kunsteneren fra den 20.århundre som er mest kjent i dag. hennes populæritet har eksplodert siden 80-tallet.

Hun brukte selv sin egen oppvekst, bakgrunn og de hendelser som preget livet hennes i det hun malte.

Dette klippet fra Youtube er hentet fra filmen Frida med Salma Hayek i hovedrollen.

Uten å se hennes liv i sammenheng med bildene går man lett glipp av et viktig element. Og det å se ikke bare fotos av henne, men også amatørfilmklipp gir en forståelse av hvem hun var.

Interessant å merke seg hvor bevisst hun var på hvordan hun poserer foran kamera. Blikket søker kameralinsen som om hun spør: Så du dette? Legg merke til den siste sekvensen der Frida overrasker en venninne men en ordløs liten 'lek'.